Om oss
Vi er et voksent par som bor på Lade i Trondheim.
Jeg, Christine og min samboer Bjarne. Vi har også en voksen datter født i 1998.
Jeg har hatt katter og en hund gjennom hele oppveksten min, og har hatt katter sjøl i over 30 år. Huskatter i de første av disse årene. Etter at min eldste huskatt Misja døde i 2006, 15 år gammel, dro jeg på Trønderkattens utstilling i 2006. Der forelsket jeg meg fullstendig i Maine Coonene jeg så der.
Jeg bare måtte ha en Maine Coon, og etter en tids leting kom S*Lindevoll's Kittsi i hus. En stor takk til Solveig Iglebæk for en nydelig sortskilpaddetabbyfrøken med et fantastisk gemytt.
På samme tid som jeg lette etter en Maine Coon, kom jeg over et kull med
sølvsomalier hos Tingerling's i Halden. Det endte med først en somali, J.J, som dessverre kom seg ut og ble påkjørt bare 9 mnd gammel. Deretter en til fra samme oppdrett, Karlos. Han var en trofast rabbagast og følgesvenn som dessverre fikk FIP i en alder av 7 ½ år.
Etter hvert startet jakten på en ny Maine Coon, fordi denne rasen fascinerte
meg, og jeg begynte å lære mer om den . Jeg ønsket meg veldig en svart gutt, og fant den jeg ønsket meg hos Maja hos Mystic-Woods.com. Han ble vår Kaizer, Mystic Wood's Eternal Flame. Tusen takk til Maja for denne herlige gutten.
Stamnavnet Ladejarlen falt naturlig, siden vi bor på Lade, og jeg ønsket meg et
navn med litt historisk klang over seg. Ladejarlene hersket over Trøndelag i
vikingetiden og det finnes mange sagn og fortellinger om dem. Stamnavnet (N) Ladejarlen ble godkjent i NRR i 2008, og det første kullet ble født i 2010.
Etter dette er det kommet til flere Maine Cooner, og noen har bodd og bor hos verdens beste samarbeidspartner og venninne Harriet Marie Gjønvik.
Det jeg synes er mest spennende ved å være oppdretter er å følge kattene og linjene gjennom generasjoner og se hva de gir videre til neste generasjon. For å få til dette har jeg valgt å la noen katter bo hos forverter. Jeg ønsker ikke å omplassere kattene mine uten at det er en god grunn til det, derfor mener jeg det er bedre at noen av kattungene jeg har lyst til å beholde kommer til et godt for-alltid-hjem og har et kull eller to der. Kattene overdras selvsagt til forvert når vi er enige om at katten ikke skal brukes i avl lenger. Slik unngår jeg også å få altfor mange katter i mitt eget hus (selv om det nok er et definisjonsspørsmål hva “for mange” er).
Tusen takk til alle oppdretterne som opp gjennom årene har gitt meg tillit ved å la meg få katten jeg ønsket meg fra dem. Jeg er veldig takknemlig og glad for at jeg har og har hatt katter fra nettopp dere.
